Nesten (u)lykkelig

Jeg er usikker for tiden. Kroppen prøver å finjustere seg etter de ny pillene, jeg er nervøs for å få nye anfall, og er usikker i forhold til.. vel, forholdet. Så, jeg sitter nå foran pc'en, alene, på lørdagskvelden. Bare trykker rundt på nett. Søker opp folk på facebook som var i livet mitt før. Ler av noen, synes synd på andre og lurer på om en av dem fortsatt lever etter å ha blitt narkoman. Så gjør jeg noe av det dummeste jeg kan gjøre, foran pc'en på en ensom lørdagskveld. Søker opp Tore. Nei-nei-nei-nei. Det er fy-fy. Jeg nølte etter å ha skrevet inn navnet hans i søkefeltet. Fingeren lå over enter-tasten. Tror jeg forsvarte det med at jeg skulle bare se litt. Bare en ørliten titt. Overbeviste meg selv at jeg ikke kom til å føle noe. Well well, big fuckin' news: Jeg følte noe. Og det var ikke godt. Vet ikke hva det er med ham heller. Jeg vet at jeg aldri kunne hatt ham som.. vel, min. Det kunne aldri fungert mellom oss. Men likevel dras jeg mot ham, gang på gang jeg lar ham slippe inn i livet mitt. Selv om det bare er gjennom et teit bilde på facebook, så slipper han inn. Inn et sted han ikke hører hjemme. Inn et sted jeg ikke vil ha ham. Han er kanskje den peneste gutten jeg vet om. Og han vil ikke ha noe med meg å gjøre, fordi jeg dreit meg ut en gang. Så det beste for meg er jo å bare bli ferdig med ham. Men selv om det er to år siden vi var på talefot, så får jeg fortsatt en slags kribling i brystet når jeg kommer over et bilde eller med et uhell ser ham for meg.

Dette er vel det nærmeste jeg har vært forelska noen gang.

Panikkangst og lykkepiller

Det føles riktig å skrive litt nå. I morgen har jeg den siste eksamenen før påske. Det skal bli utrolig deilig å ha litt fri. Reiser først hjem til gamlebyen før det bærer utenlands. Blir gøy å reise litt.

Eller så.. tja, vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg hadde mitt første panic attack for noen få uker siden. Jeg hadde nettopp trent og hadde satt meg ned for å spise litt, da det begynte å prikke i venstre arm. Jeg tenkte ikke noe mer over det, kroppen prikker jo av og til. Men så begynte jeg å føle meg dårlig. Skikkelig dårlig. Pulsen steg hurtig og jeg ble skikkelig svimmel. Jeg var sikker på at jeg hadde blodpropp. Og siden jeg bor alene og var ganske sikker på at min siste time var kommet - ringte jeg etter ambulanse. Jeg snakket med sentralbord mannen frem til de kom og ble noe bedre. Men da ambulansfolka kom skalv jeg fortsatt og var klam. De konkluderte med 'hjertebank' og dro igjen. Da et nytt anfall startet noen dager senere dro jeg til legevakten for å forsikre meg om at jeg faktisk ikke var døende. Og det viste seg at jeg ikke er det. Eller, ikke i en raskere fart enn de fleste andre.

Så har jeg begynt på antidepressiva igjen. Jeg er veldig imot å kalle dem 'lykkepiller'. Man blir absolutt ikke lykkelig av dem. Det føles mer som om man blir en robot. Følelsene bare flater helt ut. Ingen topper, ingen bunner. Men ja, jeg har altså begynt igjen, men ikke fordi jeg er så jævlig deprimert at det gjør noe. Jeg er for frisk og velfungerende til å få psykologhjelp av helsevesenet. Men denne typen legemiddel skulle hjelpe mot den sosiale angsten, humørsvingningene og roe ned magen. Og ikke minst, få panikkangstanfallene under kontroll, slik jeg kan begynne å innta koffein igjen. Herregud, tenk dere, å være på skolen hele dagen og så komme hjem og lese - uten koffein på noe punkt?!

Hvis dere ikke vet så mye om panikkangst (det gjorde ihvertfall ikke jeg før det skjedde), så er det kanskje ikke lett å se sammenhengen mellom anfall og koffein. Koffein virker sentralstimulerende, på samme måte som nikotin og amfetamin, og vil bidra til å trigge et anfall. Og når man først har hatt et anfall, da er man redd for å få et nytt. NOE SOM OGSÅ BIDRAR TIL Å TRIGGE NYE ANFALL. En evig ond sirkel altså. Helt jævlig. Utrolig irriterende, skremmende og unødvendig.

Utover disse tingene kan jeg ikke komme på flere ting som er verdt å nevne. Har fortsatt kjæreste - har jo ikke tid til å møtes mer enn maksimalt en gang i uka. Dvs det er ingen andre fristelser, ei heller tid til å bli lei ham. Så det er fint - foreløpig. Leter fortsatt etter soulmate, så det er bare å melde sin interesse! Jeg er over middels pen. Helt sant. E-postadressen finner du til høyre.

Walking aimlessly

Jeg løy ikke til dere med vilje. Jeg trodde en periode at bloggen skulle oppstå fra de døde. Det har den altså ikke gjort. De siste månedene har vært litt av en berg-og-dalbane, men uten at jeg har truffet de helt laveste punktene. Med andre ord er jeg like hel. Ingen hull i huden. Annet enn paper cuts. Men det er ikke min feil.

Skolen er hard. Jeg er periodevis ensom, periodevis glad for å være alene. Skulle bare ønske jeg kunne velge det noen ganger, ikke bare ha det som et automatisk utgangspunkt. Jeg vet ikke. Jeg burde helt sikkert skrevet oftere. Satt ord på følelsene som river og sliter inni brystet. Burde skrevet om ensomheten i den store byen, savnet etter noe udefinerbart, og det konstante søket etter det. Skrevet om angsten som sniker seg inn i meg hver gang jeg må sette føttene utenfor hybelen.

Tirsdag 1. januar våknet jeg i senga til fadderbarnet fra forrige skoleår. Riktignok med alle klærne på, så jeg har ikke hatt dårlig samvittighet ovenfor kjæresten. Historien jeg fortalte til ham var at jeg sovna på nachspiel. Forsåvidt sant også, bare jeg utelatte å si at vi ikke var flere enn tre stykker.

Jeg er usikker på hvor lenge det kommer til å vare. Forholdet mitt, altså. Det er fundamentale ting som ikke er helt som det burde være. Han sliter litt med å forstå omfanget av angsten min. Og ikke minst hvordan han kan hjelpe, istedet for å gjøre den verre. Flere ganger i uka omvurderer jeg beslutningen om å være kjærester. Senest i går. Så vi får se hvor lenge jeg orker. Oftest går følelsene for ham i pluss. Det blir verre om de begynner å gå i minus.

Busstur

Vi sitter på bussen. Vi er fulle. Er glade for å se hverandre igjen, etter et langt opphold. Han lar hånda hvile på låret mitt. Jeg ser ut i vinternatta og på bilene.

Vi sitter fortsatt på bussen. Det er langt hjem. Hånda stryker nå mellom lårene. Ertende. Han holder meg fast etter håret. Spør meg hva jeg vil ha. Jeg har lært at det finnes ett riktig svar: Pikk. Han tenner på å høre meg si det, spesielt på et sted som dette: Vi er ikke de eneste på bussen. "Hva vil du ha?" Han holder meg fast. "Pikk" hvisker jeg. Vil ikke at noen skal høre. "Si det!" "Jeg vil ha pikk" klynker jeg. "Høyere!" Jeg sier det på ny, litt høyere, men ikke høyt nok. Han lugger meg igjen. Jeg ser på ham med bedende øyne. Ydmyk. Flau. Tent. Nysgjerrig på hva han finner på når vi kommer hjem.

På kanten av stupet

Jeg har lyst til å fortelle ham at jeg vil trekke meg. Si at det ikke funka. At jeg har lyst til å være forelska. At han burde få meg til å føle at jeg var det viktigste i verdenen hans. Istedet for å føle at jeg ikke strekker til. At jeg ikke er god nok. Kul nok. Sosial nok. Har lyst til å fortelle ham at det bare ikke funka. At han kan bli glad i noen andre. Som er mer som ham. Mer sosial, mindre ustabil, kulere, god nok. Noen han ikke trenger å skjemmes over.

Men jeg er utslitt. Får snart mensen, tenker ikke klart. Bør ikke ta beslutninger i denne tilstanden. Vet ikke hva jeg vil. Er trøtt, utslitt. Trøtt, sulten, kåt og på gråten. På kanten av stupet, evig forvirra.

Brikker

Jeg har ingen aning om hvem jeg er. Virkelig. Jeg føler meg mest som at jeg er en boks full av puslespillbrikker jeg har fått av alle menneskene jeg har møtt. Jeg er litt han her, jeg er litt han der, litt hun her og litt hun der. Føler jeg er komponert av mange små biter av alle jeg har møtt. Jeg vet ikke hvilke av disse bitene jeg startet med. Hvilke som var mine. Jeg ler som henne. Skjærer grimaser som ham. Smiler som henne. Drar vitser som ham. Fikler med håret som henne. Hvordan vet jeg hvilke deler av meg som faktisk er meg?

Føler aldri jeg har tid til å finne utav det. Desto lenger tid det går uten at jeg vet, desto større og vanskeligere blir knuten. For hvert år som går blir jeg mer og mer noen andre, mindre og mindre meg selv. Får stadig nye biter, blander dem med de jeg allerede har. Kan ikke skille dem lenger. Glemmer hvem jeg har fått bitene av. Kanskje de var mine hele tiden? Glemmer hvem jeg er. Det er bare et kaos av puslespillbrikker. 



Oslonatten

Oslonatten. Når jeg har prøvd å sove i tre timer. Det har blitt så sent at naboene kommer hjem og spiller musikk med akkurat nok bass til å få veggene mine til å vibrere. Og lyden av fine, slitne føtter mot asvalten utenfor vinduet.

Skulle ønske jeg kunne gått ut i oslonatten. Stått under sjernene, som et komplett menneske. Følt universets uendelige størrelse. En størrelse vi aldri riktig kan forstå. Sammen med et annet menneske. Som jeg kunne forelsket meg i. Men det er bare meg. Det kommer alltid til å bare være meg. Som en evig forbannelse.

Tåke

Tiden går fra meg. Jeg har falt av. Vil krølle meg sammen i et hjørne. Slutte å spise, slutte å møte mennesker, slutte å virke. Jeg har kanskje sluttet å virke allerede.

Bare fordi han sa han var glad i meg. Når jeg ikke fortjener det. Når jeg er en elendig liksomkjæreste. Når jeg alltid sendte nattameldinger til han, når jeg lå på siden av en annen. Når jeg er et forferdelig menneske. Fordi han sa han var glad i meg. Når jeg ikke fortjener det.

Jeg slutter ikke. Kan ikke stoppe. Redd for å knytte meg. Så jeg fortsetter. Fortsetter til jeg slutter å være. Slutter å være meg. Og bare blir til tåke. Til ingenting.

Han kan umulig vite. Selv om han vet det har vært andre. Selv om han vet jeg er ustabil. Selv om han vet at jeg aldri blir fornøyd.

For jeg blir aldri fornøyd. Aldri.

Mangel på samvittighet

Nå skulle jeg egentlig vaske klær. Satte på Lars Vaular. Eskalerte til mer musikk. Så logget jeg på her. Og da var det gjort.

Må si jeg er litt skuffa over at dere ikke følger meg på twitter. Skamme seg!

Men, det jeg egentlig skulle skrive, var at jeg var hos psykologen min i går. Eller, ikke den ordentlige psykologen min. Den har jeg ikke fått ennå. Hun jeg går til nå er et midlertidig tilbud, gitt gjennom skolen. Jeg fortalte henne om hva jeg holder på med for tiden. Hvordan jeg sjonglerer, lyver og puler. Vi ble enige om at samvittigheten min ikke er en god moralsk pekepinn på hvordan jeg skal handle. Så jeg må finne andre pekepinner. Eller må jeg egentlig det? Jeg har filosofert over hvordan livet mitt er, akkurat nå. Og jeg kan ikke si at jeg mistrives. Jeg har det faktisk ganske fint. Jeg tror jeg trives best når jeg sjonglerer, har hemmeligheter og får konstant oppmerksomhet. Jeg liker det egentlig når det tikker inn meldinger fra fire forskjellige gutter i løpet av én time. Selv om jeg klager høylytt om hvor mye mas det er. Jeg liker det jo egentlig. Får en slags mild rus av det. Det er digg.

Så iløpet av denne uka, har jeg hatt Halvor på overnatting fra mandag til tirsdag, sov alene natt til onsdag, hadde Alexander på overnatting natt til torsdag, så sov jeg alene natt til i dag. Det går slag i slag. Jeg burde kanskje ha dårlig samvittighet for at disse guttene puler meg i samme sengtøy. Burde. Føler ikke noe på det. Selv om jeg vet jeg hadde klikka om jeg hadde vært i deres sko. Men jeg tenker at det ikke er min feil. Det er deres feil som vikler seg inn i en jente som meg. Som er så totalt fucka og samvittighetsløs at min egen mor ikke hadde kjent meg igjen om hun visste hva som egentlig foregikk i hodet mitt til tider.

Så det er absolutt "Omgang på eget ansvar" når det gjelder meg. Jeg tar ikke ansvar for noe som helst. Sånn sett er jeg litt som et barn. Føler ikke at det er jeg som må ta konsekvensene av handlingene mine. Det er på en måte en annen Cecilie som må. En Cecilie i fremtiden, som jeg ikke har noe forhold til. Selv om psykologen sa at jeg ikke var en 13 år gammel jente som ikke visste konsekvensene av handlingene mine, lurer jeg litt på om jeg kanskje likevel er det.



Arsenikk inntar sosiale medier

Som overskriften sier, inntar jeg nå sosiale medier. I første omgang twitter, siden jeg ofte har vittige og frekke strofer som er for korte til å lage innlegg av, samtidig som jeg ikke ønsker å ha navnet mitt på dem.

Du finner meg her:
Twitter.com/arsenikkblogg

-Cecilie

Alle helgers mor

Herregud. Herregud, for en helg. La meg oppsummere:

Etter skolen på fredag, kom Halvor på besøk. Vi satt oss i senga og pratet litt. Han dro meg så ned til seg, slik vi ble liggende ved siden av hverandre. Vi begynte å kysse, og det tok ikke lang tid før han spytta meg på venusberget, førte spyttet ned med fingrene og masserte innsiden min. "Ta på deg noen slutty strømper" kommanderte han. Han forsvant inn på badet. Jeg begynte å lete i skuffer og skap. Altfor lenge siden jeg hadde brukt nettingstrømpene mine. Jeg fikk dem på, og sto klar på gulvet. Han dro frem teipen han hadde hatt med seg hjemmefra. Samlet armene mine bak på ryggen og teipet dem ved albuene. Og så ved håndleddene. Så teipet han rundt knærne og anklene mine. Før jeg fikk en teipbit over munnen. "Du koser deg nå" gliste han. Jeg smilte med øyene. Han la meg i senga, og fortsatte å fingre meg. Det var herlig spennende. Han dro meg så ut på gulvet igjen, av med teipen over munnen, og fikk meg ned på kne. Det var vanskelig å bøye knærne når teipen satt så stramt over, men jeg kom meg til slutt i posisjon foran ham. Han dro ned buksa og bokseren og kommanderte meg til å suge. Jeg gjorde så godt jeg kunne uten å ha mulighet til å holde pikken stødig. Han presset seg ned i halsen min. Brekningsrefleksene informerte om at de fortsatt virket, og tårene rant. Han smilte til meg.

 

Han la meg ned på ryggen, i en noe ubehagelig stilling. Jeg hadde fortsatt armene teipet sammen, og lå med all kroppsvekta på den høyre skuldra oppå dyna på gulvet. Han satte seg over meg, og førte pikken inn i munnen min. Han tok så frem telefonen sin, og jeg merket at han tok bilder. Det var ganske spennende. "Vil du suge mer eller vil du ha pikk?" Jeg svarte ikke, bare klynket. Han dro til meg, "Svar!" "Pikk.." hvisket jeg. Han trengte seg ned i halsen min på ny, holdt meg fast. Hadde han blokkert luftveiene mine stort lenger, ville jeg fått panikk, men han trakk seg ut akkurat i tide. Spyttet i retning underlivet mitt, og gled inn. Jeg klynket høyt i det han bunnet meg, og enda høyere da han bare fortsatte hardere. Han trakk seg ut og satte seg over brystet mitt igjen. Jeg gapet over. Nye bilder ble tatt. Han reiste seg og snudde meg rundt på magen. Sto der lenge. Antok han tok flere bilder. La seg over meg, og knullet meg enda hardere. Håper ikke naboene hørte meg. Han trakk seg ut igjen, og jeg kjente det ble fuktig og klissete på ryggen min. Men han var da ikke ferdig, han. Han snudde meg rundt igjen, runka over ansiktet mitt, og kom meg i hele fjeset. Igjen tok han frem telefonen og knipset et bilde. Jeg hadde sperm over hele trynet, og hadde derfor også øynene lukket. Siste jeg ville var å få sperm i øynene. Jeg skulle jo til Alexander senere. Jeg lå bare der og prøvde å samle meg. "Fy faen" hvisket jeg, igjen og igjen. Han er så fantastisk. Hver gang han teiper munnen min, får jeg lyst til å fortelle ham at jeg elsker ham.

Han tørka av meg det verste sølet før vi gikk i dusjen. Kjempetrivelig dusj. Etterpå la vi oss i senga og bare pratet og tullet. Det var fortsatt tidlig på ettermiddagen, så vi dro ut og kjøpte med oss mat hjem. Så litt på en serie, og hadde det generelt veldig hyggelig. Jeg sendte ham hjem etterhvert, med inntrykk av at jeg måtte vaske, rydde og pakke før jeg reiste ut av byen. Hadde naturligvis ikke fortalt hvem jeg skulle møte. Jeg tok meg god tid, og pusset tennene omhyggelig. Omsider reiste jeg inn til sentrum og tok toget. Jeg savner å ta tog. Det er så fantastisk å bare sitte stille og se ut vinduet mens jeg hører på god musikk. Togturen var altfor kort. Alexander hentet meg på togstasjonen, og kjørte meg hjem til ham. Han laga taco, og vi spiste samtidig som vi så film på tv. Romkameraten kom etterhvert hjem, og hang med oss i stua. Vi ble ''trøtte'' og gikk for å legge oss. Vi lå og hørte musikk og pratet om ingenting. Han er ganske god til å kysse, så det er ganske fint å bare ligge å kline som to 15 åringer. Men det stopper sjeldent med klininga. Han gnikka meg forsiktig utpå trusa før han dro den av. Tok av seg bokseren og penetrerte meg. Han vet at jeg er en sucker for lugging, så han tok tak i håret mitt og holdt meg fast. Han snudde meg og la en pute under magen min. Knulla meg dypere, fastere tak i håret. Dro meg mot seg. Hysjet på meg. Jeg så på ham og prøvde å være stille. Klarte det ikke lenge. Han måtte ta hyppige pauser, og forklarte at desto hardere han var med meg, desto mer tent ble han, og desto fortere ville han komme. Fortalte hvor lyst han hadde til å bare klikke. Jeg så på ham og smilte lurt. Også gjorde han nettopp det: Dro meg så hardt mot seg slik jeg måtte løfte overkroppen opp fra madrassen for at det ikke skulle gjøre for vondt. Bunnet meg hardt, og kom til lyden av hylene mine.

 

Han er egentlig ganske digg. Typisk skate-stil, med litt lengde på håret og baggy klær. Litt sånn herlig pøbel, med venner i feil miljø. Gir meg mange komplimenter, forteller meg at jeg har fine egenskaper (hahah, han skulle bare visst om denne bloggen) og at han blir veldig nervøs rundt meg. Forelska? I meg? Well.. that's too bad. Jeg er jo.. en fæl jente. En.. direkte grusom jente.

Dagen etterpå reiste vi på en liten handletur. Han kjøpte frokost til meg på en kafé, og handla smågodt til meg. Jeg var veldig fornøyd. Han ville jeg skulle bli en natt til, men jeg var fast bestemt på å dra hjem på lørdagen. I løpet av tiden jeg hadde vært på besøk, hadde både Halvor og Dantè meldt sin interesse for lørdagskvelden min. Så jeg reiste etterhvert hjem. Ga beskjed til Dantè om at jeg var kommet hjem. Avtalte å møtes et sted i nærheten av meg. Dusjet kjapt og barberte leggene. Møttes og gikk hjem til meg. Her ventet det musikk, dempet belysning og vin. Vi spilte litt xbox, drakk litt vin, før han la seg ned med hodet i fanget mitt. Jeg strøyk ham på halsen og brystet, og gutten virket ganske fornøyd. Snakket om alt og ingenting. God stemning. Klokka tikket, og han ville helst at jeg skulle være med ut på byen. Jeg avslo og forklarte at Halvor kom etterhvert. Han ga seg til slutt, og jeg følgte ham ut til bussen. Vi ble enige om at det hadde vært veldig hyggelig.

Jeg hadde ikke vært lenge inne før Halvor annonserte at han var utenfor. Det går virkelig slag i slag i horeheimen. Fantastisk koordinering. Jeg kan det å sjonglere. Jeg gikk ned og slapp ham inn. Han hadde drukket noen øl, men var ikke overstadig beruset. Jeg hadde jo tross alt tatt noen glass vin sammen med Dantè, så jeg var ikke 100% edru jeg heller. Vi lå lenge i senga og bare hørte rolig musikk og koste. Kyssing ble til klining, som ble til tafsing, som ble til heftig jukking, som ble til fingring, som ble til sex. Jeg merket allerede under fingringa at det begynte å bygge seg opp, så da han plasserte hånda mi mellom beina mine, tok det ikke lang tid før pulsen min steg og jeg fikk en fin, kledelig rødme. Samme gjaldt for ham. Sovnet ikke lenge etterpå. Veldig bra dag.

 

Har jeg fått slappet av denne helga? Ladet batteriene for en ny uke? Nei. Ikke i det hele tatt. Det har vært så utrolig travelt. Og løyner. Sannheter med modifikasjoner. Men dårlig samvittighet? Neh. Jeg har hatt det gøy, jeg. Bra helg.

Herregud

Shit. Jeg skal ut og hente Dantè nå. Har jeg et dødsønske?

Alle hjerter gleder seg

Seriøst. Gled dere til neste innlegg. Helt fantastisk sex med Halvor. Masse teip, masse rennende sminke, masse sæd. Og fantastisk hyggelig etterpå.

Skulle gjerne skrevet det nå, men siden jeg skal besøke Alexander, om sånn.. en time, har jeg dessverre ikke tid til å skildre seansen akkurat nå. Men seriøst, gled dere.

Hei. Jeg er tilbake.

I morgen blir en meget interessant dag. Hvorfor? Halvor kommer på besøk. Og jeg reiser ut av byen på ettermiddagen for å besøke gutten fra helga. Som nå døpes til Alexander. Det som er morsomt, er at jeg eier ingen moral. Det er rimelig sikkert at jeg kommer til å ligge med Halvor. Savner måten han presser meg ned på knærne og smekker meg i ansiktet hvis jeg ikke holder øyekontakt samtidig som jeg har pikken hans i munnen. Sjansene er små for at han ønsker å komme inni meg. Så om jeg får ladningen i munnen, er det ikke så farlig om jeg har sex med Alexander senere. Føler jeg. Jeg skal jo dusje i mellom. Og det vil gå mange timer mellom dem. Bare Halvor ikke lager merker på meg, så vil det være som det ikke skjedde. Haha.

Ja ja. Jeg blir litt sjokkert av meg selv noen ganger. Hvor greit ting er for meg, men herregud, hvis noen hadde gjort dette mot meg? Fy faen så ekkelt! Veldig hyklerisk, som dere ser.

Lurer på, om jeg med dette innlegget skal annonserere: Kjære gutter og jenter, kjente og ukjente; jeg er tilbake. Tøffere, hardere, villere, giftigere.

Pass på kjærester, kompiser, brødre og fedre. Jeg høvler over dem som en sløydlærer.



"Som om du har noe valg"

Jeg har en så klein sang i hodet nå. Føler meg ufattelig teit. Den går sånn ca sånn "I just had seeeex". Det er fakta, da. Merkelig nok.

Gutten fra fredag var på besøk i går. Småklina litt iløpet av kvelden, og det føltes ikke som det var så altfor mye seksuell spenning i lufta. Temperaturen steg derimot etter vi hadde lagt oss. Han spurte om jeg var ferdig med å blø. Jeg svarte ja. Så vi klina mer, og da han spurte om jeg ville, presset jeg underlivet mot hans som svar. Han forsto tegninga, så vi hadde sex med South Park på i bakgrunnen.

Selv om jeg skulle tidlig opp, var det vanskelig å slutte og prate etterpå. Vi kom på et vis innpå sextemaet og jeg spurte hvordan han følte om å slå. Joda, han hadde gjort det før, men det var lenge siden. Ikke hadde han bundet opp noen heller. Jeg fortalte videre at jeg var sterkt submissiv, men var ikke helt klar for å bli slått til jeg gråt - enda. Han ble kjempegira og spurte om vi skulle ha sex en gang til, før han svarte på sitt eget spørsmål med "haha, som om du har noe valg" og røska av meg trusa. Det kilte litt i magen.

Denne runden var litt mer up my ally. Han holdt meg bestemt rundt halsen, og holdt meg på plass etter håret. Det var veldig fint. Han ble litt skuffa over at jeg ikke informerte om munnferdighetene mine før etterpå. Det tok evigheter før jeg sovna, og har vært drittrøtt i hele dag.

Men jeg tror dette kan bli interessant. Burde kanskje bygge opp litt mer tillit før jeg lar ham kjøre meg ut i skogen for å misbruke meg. Vet aldri hva folk kan finne på.

Det var alt for nå. Plutselig tilbake.

Jeg har savnet dere

Ok. Jeg innrømmer det: Jeg har savna å blogge. Det eneste problemet er at jeg har så mye skolearbeid og så lite fritid. Så liksom.. Hvis dere synes det er greit med et godt innlegg en gang i blant, så er det mulighet for å få til noe sånn. En av grunnene til at bloggen ble lagt ned, var at Sebastian (sugar daddy, hvis dere husker ham) var litt for flink på nett. Og fortalte om en eks som også hadde en anonym blogg som han fant. Alarmene gikk og jeg la ned hele greia. Men nå som han er ute av bildet, og antagelig vil bruke resten av livet sitt på å prøve å glemme meg (hallo narsissisme), så er det bare å kjøre på med min egen greie.

Det er fortsatt litt for tidlig å si at jeg er tilbake. Tror det vil bli mer som en prosess, enn noe som skjer plutselig. kanskje det blir et innlegg hver andre uke. Så et hver uke. Så plutselig trykker jeg frem flere i uka. Hvem vet?  I sure as hell don't.

Skal holde dere oppdatert. I mellomtiden kan dere kose dere med et skikkelig random bilde av meg.



Jeg er kanskje tilbake

Vel. Hei.

Jeg er ikke tilbake. Bare så det var sagt. Men jeg synes det er imponerende at dere fortsatt er innom og titter.

Men selv om jeg ikke er tilbake på ordentlig, kan jeg kanskje likevel friste dere med en liten update.

Jeg er ferdig med Sebastian. Det var ikke gøy lenger. Har ikke hatt sex på en måned. Har omtrent ikke onanert på 3 måneder. Men. Da jeg dusja av meg fyll, synd og skam tidligere i dag, merka jeg at jeg savna å bli tatt på og endte opp med å ta på meg selv istedet. På fredag var jeg nemlig ute. På et arrangement for en gratisavis. (For mye hinting?). Jeg dro ihvertfall med meg en hyggelig kar hjem. Vi bare klina, siden jeg hadde mensen. Jeg merka egentlig ingen kroppslige reaksjoner under klininga, før han la hånda på bakhodet mitt og strøyk meg i håret. Først da kjente jeg at kroppen våknet. Og i dusjen i dag kjente jeg at det ville vært digg å bli presset mot de lunka flisene og holdt fast.

Jeg er litt usikker på om jeg er klar til å bli slått gul og blå enda, men jeg savner posisjonen. Savner å være submissiv. Helst iført kun thigh-highs og med ham fult påkledd. Skillet blir tydeligere da..



Ikke helt klar for å se slik ut enda.

Mulighetene er mange. Danté vil si hei. Og med å si hei menes det såklart.. ikke bare hei. Halvor vil treffes. Gutten fra fredag vil treffes. En kar fra Nederland som jeg også traff på fredag vil treffes. Sjefen som nå skal flytte bort hit vil antagelig treffes. Kanskje jeg burde åpne bloggen igjen. Sex skal jo være sunt. Kanskje det er nettopp det jeg trenger i denne hverdagen fullt med stress.

Jeg måtte få venninna mi til å minne meg på hvorfor jeg kutta kontakten med Halvor, slik at jeg ikke skulle gjenoppta den. Jeg har delvis gjenopptatt den. Men ikke ordentlig. Jeg gikk hjem til ham etter jeg hadde vært på byen, for noen måneder siden. Jeg angret etterpå. Etter det har vi ikke snakket noe særlig sammen. Før jeg ringte ham på fylla for noen helger siden. Det var hyggelig å prate med ham, og jeg savna ham. Kanskje vi kan begynne å ha sex igjen, hvis jeg føler for å begynne med det igjen. Kanskje.

Inntil videre, auf wiedersehen,



Nedleggelse

Ja. Da har vi omsider gått inn i den niende måneden. Og innleggene i år kan telles på .. vel, antagelig ikke mange hender. Det er kanskje på høy tid å legge ned denne dårlige unnskyldningen av en blogg. Ikke skriver jeg, og ikke har jeg sex. Omtrent ikke, altså. Jeg har nemlig gått lei. Lei av sex? Ja. Lei av sex. Det morer meg ikke lenger. Jeg blir ikke kåt. Selv om jeg blir våt, er jeg ikke nødvendigvis kåt for det. Så derfor har jeg informert Sebastian om at jeg vil gjerna ha en sexfri periode. Han tok det såklart veldig dårlig, og fikk dårlig selvtillit. Jeg har nok med meg selv, så å drive og backe han opp i tillegg er slitsomt.

Jeg er sliten for tiden. Har ikke hatt ferie. Bare arbeidet og nå er det lange dager på skolen. Dette fører til at jeg lett gråter. Det har derfor dryppet en del salte tårer på skjorta til Sebastian i det siste. Også snakker vi om oss. Så gråter vi fordi vi er slitne. Men er enige om at vi har det veldig fint når alt er bra. Og så fortsetter vi sånn. Men jeg har ikke gått lei. Jeg er glad i Sebastian. Men jeg er mest glad i ham når jeg ikke må ha sex.

Jeg venter fortsatt på å komme i behandling på det nye stedet. Får bare et midlertidig tilbud først, og jeg vil anta det er bedre enn ingenting.

Så ja. Jeg vurderer nedleggelse. Og innleggelse, periodevis. Men mest aktuelt er nedleggelse. Jeg har ingen skrivelyst. Det er for mye arbeid. For mye å konsentrere seg om. Jeg kommer antagelig tilbake. I en annen tid, under et annet navn. Dette er ikke slutten.

Les mer i arkivet » April 2013 » Mars 2013 » Januar 2013
hits