arsenikk

Les del I her.

Etter å ha knipset noen bilder av meg selv på badet, gjorde jeg meg ferdig og gikk tilbake til senga. Sendte bildene og ventet på godkjenning. Han ville jeg skulle filme. Jeg forklarte at jeg kom på badet. Som straff måtte jeg se på noen filmklipp han hadde sendt meg av ham som runket. Jeg gjorde jo ikke det, ettersom James Deen funker mye bedre. Sendte ham så et kort klipp med hånda mellom beina. Jeg fikk så lov til å komme igjen. Etterpå takket jeg og sovnet.

I dag tidlig sendte jeg ham en sms og spurte hvor dominant han egentlig var. Og så viser det seg at han ikke er det i det heletatt, bare "en god skuespiller", som han sa. Kan tro jeg ble skuffa. Vell vell. Det er ikke verdens undergang og det finnes flere. Heldigvis. Håper neste er hardcore dominerende og velutstyrt. Jeg trenger det så sårt.

Kvelden tok nettopp en sexy vending. Dere husker Morten? Han har hele tiden gitt uttrykk for at han er av den gamle standarden, med romantikk og følelser. Heh, så feil kan man altså ta. Jeg har på et tidligere tidspunkt hintet til at jeg er sterkt submissiv, uten at jeg fikk noen videre respons. Ble usikker på om han i det heletatt visste hva det betydde. Frem til i kveld. Han var hos meg tidligere på dagen og vi hadde det riktig så hyggelig. Laget mat og spiste, hørte musikk og pratet. Ingenting, i det minste ikke tydelig, seksuelt i bildet. Sa farvel og ga en klem.

Det begynte med at jeg nevnte at jeg syntes det var litt spenndende og litt skummelt når han hevet stemmen når han spøkte. Litt frem og tilbake med det, før han plutselig skriver:

- Så du liker det når gutten er sjefen, hm?
- Jaaaaa
- At du blir fortalt hva du skal gjøre. Og så måtte ta i mot.
- Ja. Og så vanker det sanksjoner om jeg skulle være ulydig.
- Da kan du begynne med å kle av deg og gå til sengs. Og begynne å jobbe med deg selv.
- Wow, jeg visste ikke at du hadde det i deg. I like.
- Mye du ikke vet om meg, tydeligvis.
- Ok, i seng. Er nettingstrømper tillatt?
- Mer enn tillatt. Oppfordret. Nå, ta et bilde så jeg får se at du har gjort som jeg har sagt.
- (tar bilde og legger til teksten "Sånn?")
- Åh ja, sånn. Jeg antar du har lyst til å vite hva et sånt bilde gjør med meg?
- Fortell meg.
- Jeg trenger ikke fortelle deg. Jeg kan vise deg. Vil du det?
- Ja.
- *mms mottat*

Herregud. Jeg vet ikke om jeg tørr å se på det. Ok, jeg så på det. Tja. Kunne vært bedre? Men jeg er tross alt bortskjemt. Jeg må bare slutte å ha sex med fadderbarnet og stramme meg opp litt, så går det kjempefint. Jeg er såååå nysgjerrig på hvor hard han er på avstraffing. Bare kjipt jeg ikke får truffet ham før juli.

Men ha meg unnskyldt. Jeg har fått beskjed om å penetrere meg selv med et leketøy og fotografere det. Kommer nok ny oppdatering om ikke så lenge.

Jeg begynner å bli seksuelt frustrert. Det er ikke mangel på orgasmer, for det klarer jeg fint selv. Det er det psykiske - ihvertfall i den type sex jeg foretrekker. Jeg trenger å bli fratatt kontrollen igjen. Bundet fast. Hånd over munnen for å dempe klynkene mine. Pikk som bunner hardt, sånn at det gjør både godt og vondt på samme tid. Jeg trenger å bli snakket skittent til. Kjenne at luftveiene tettes av hard pikk. Akk. Lurer på når det blir. Fadderbarnet er for forsiktig, selv om han holdt meg så hardt rundt halsen sist at jeg ikke fikk puste. Men det er likevel for mykt. Også er det så vanskelig å få noen nye til å gjøre det jeg vil også. Føler man nesten må bli litt kjent først. Det handler også om tillit. Jeg foretrekker å vite at jeg kommer levende fra det til slutt. Erh.

Jeg vil knulles, hardt og brutalt. Slik jeg får vondt i både kropp og sjel.

Siden søndag har jeg basicly sittet og sutrert. Synts synd på meg selv. Furtet. Helt til for ti sekunder siden. Plutselig går det opp for meg. "Hey.. Jeg skal flytte. Jeg skal begynne på nytt. Med blanke ark og fargestifter til. Kanskje det er i år jeg skal bli forelska?" Tro det eller ei, den siste tanken der var den mest motiverende. Av alle ting. Jeg vil ha eufori. Og jeg er villig til å vente til høsten.

Jeg skal finne meg en kar, evt. ei heit kjerrig jeg kan bli forelska i. Som jeg skal sjarmere helt til unicornland og hjem igjen. Så skal vi spille xbox, løpe barføtt i regnet, ligge i gresset å kline og drite i at folk synes det er pinlig, prøve rare hatter og fnise uhemmet, lage fort av tepper og sengtøy, og fortelle hemmeligheter hele natta. Sitte på trikken og holde hender. Og når vi ikke er sammen, skal vi savne hverandre så hardt at det gjør vondt og vi ligger i hver vår seng og fniser på telefon. Så skal vi begge være tatoverte og de kuleste i hele byen. Vår by.

Hihi, det er snart sommer.

Det som er det kjipeste med å ha kuttet ut Halvor, er at ingen er/var så brutale med meg på soverommet som ham. Det var så deilig skittent. Jeg kommer til å savne det. Men det blir også det eneste jeg kommer til å savne.

Åh Halvor. Jeg håper vi kan treffes for å knulle, uten at vi trenger å konversere. Kjapt inn og ut. Du var min James Deen.

"Jeg gidder ikke mer" skrev jeg. Trykket på send-tasten, og så var det gjort.

Denne PMS'en her er den verste jeg har vært borti. Vanligvis pleier jeg å bli en smule (les et helt brød) irritabel, men denne gangen er det out of control. Jeg er så sint. Jeg har lyst til å knuse mobilen i gulvet, kaste pc'en gjennom vinduet. Knuse et fjes. Jeg forstår ikke hvor all denne aggresjonen kommer fra. Og ikke minst hvordan jeg skal takle disse følelsene jeg vanligvis er så flink til å holde under kontroll. Herregud, nå lekker det fra øynene mine også. Det er så jævlig vondt og vanskelig å være så forbanna ustabil. Kanskje på tide å begynne på antidepressiva igjen og få disse irrasjonelle følelsene under kontroll igjen.

Jeg sletta ham fra facebook. Det er over. Et kapittel er avsluttet. Kommer det noen sinne til å være flere, eller var det det siste?

Etter langt og lengre enn langt, har jeg endelig akseptert at jeg har, in fact, daddy issues.

Jeg har egentlig ikke tenkt noe over det noen gang, men da psykologen min nevnte at kanskje det var en grunnene til det høye antallet seksualpartnere, startet det en prosess bak pannen min. Jeg likte ikke tanken på å være så sårbar, men kanskje jeg faktisk hadde daddy issues? Jeg prøvde å finne ut hva det faktisk innebar. Urban Dictionary definerer det slik:

I og med at det faktisk er UD som står for definisjonen her, må man ta det med en klype salt. Men, det kan stemme at jeg følte at det var en absence of a father figure da jeg var yngre. For egentlig, det jeg vil aller, aller mest i verden, er å sitte i et trygt fang. Bare sitte der og kjenne på tryggheten. Kanskje gråte - siden verden er et så stort og uforståelig sted. Men kroppen er for stor. Større enn det jeg føler den burde ha vært. Den passer ikke lenger perfekt på et fang. Armer og bein kommer til å stikke ut over alt, og jeg er kanskje til og med høyere enn deg jeg sitter på. Kan jeg da noen sinne føle meg så trygg som jeg trenger? Det skulle eksistert kjemper...

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt en slags venn (helst av det motsatte kjønn) hvor det ikke var noen seksuell tiltrekning mellom noen av oss. Bare oversett at vi var av motsatte kjønn og at naturen til en hver tid prøvde å parre oss. Jeg vil bare ligge å bli holdt rundt inn i evigheten uten å hatt av meg trusa først. Stå å klemme til jeg ikke orker å stå lenger, uten at rumpa mi bli berørt. Er det virkelig så mye å be om?

Jeg har egentlig ikke noe å skrive om.

I dag var jeg og signerte kontrakt for hybel til høsten. Ser frem til å flytte herfra. Kanskje jeg avslører hvor jeg har oppholdt meg det siste året, etter jeg har flyttet bort? Kanskje, hvis jeg føler meg eventyrlysten. Ellers var jeg også innom treningsstudioet og trente litt styrke. Jeg er jo så forbanna svak. Og til tider lubben. Slik vil jeg jo ikke ha det. Etter trening lagte jeg meg en salat, som kanskje til og med hadde vært sunn - om jeg ikke hadde hatt en boks med fetaost og olje over. Men jesus så digg det var. Også har jeg spist fire ganger, i tillegg til at tror jeg jeg har drukket nok vann i løpet av dagen. Pleier å få i meg altfor lite. Og jeg tok alle kosttilskudd-pillene mine. Tror kroppen har vært ganske glad i dag. Nå gjenstår det bare en god natts søvn.

Natta internett.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe ordentlig nå. Så det er kanskje på tide.

Det har vell igrunnen skjedd en del siden sist også. Jeg lider altså av en forbannelse, som tittelen tilsier. Høres kanskje rart ut. Og teit, når jeg forteller om den. Greia er, at omtrent alle av det motsatte kjønn jeg kommer sånn noenlunde overens med, faller pladask. Svermer rundt meg som fluer til dritt. Seriøst. Det er et problem. Alle guttevennene jeg har hatt noen sinne har, om ikke direkte være forelska, så ihvertfall alvorlig betatt. Og forbannelsen har slått til igjen. La meg utdype:

Jeg var på en fest for noen helger siden. Ei i vennekretsen hadde besøk av en kompis jeg ikke hadde truffet før. Morsom, energisk og ganske easy on the eyes. Husker ikke i detalj hva vi snakket om, men jeg koste meg. Det var på tide med bytur, og jeg tenkte jeg skulle sette inn nådesstøtet på byen. Men. Jeg visste og at den ene venninna mi hadde møtt ham før. Og syntes han var skikkelig kul. Så, jeg spurte henne om det var greit at jeg prøvde meg. Først var hun usikker. Jeg overbeviste henne om at jeg ikke ville gjøre noe før jeg hadde fått hennes godkjenning. Til slutt erkjente hun at hun ikke var så gira på at jeg prøvde meg. Jeg aksepterte avgjørelsen hennes, og hooka opp med fadderbarnet og ble med ham hjem.

Senere viste det seg at den nye gutten (fra nå av kalt Morten) og venninna mi hadde en hendelse, som gjorde det uaktuelt for henne å prøve å hooke opp med ham igjen. Så, jeg fikk ham. I den forstand at jeg var fri til å gjøre hva jeg ville med ham. Så jeg fant ham på facebook og sendte ham en melding. Han svarte, og vi sendte noen meldinger frem og tilbake i en periode. Det kom frem at han var interessert. Jeg hintet om det samme. Han foreslo av vi skulle ta en kaffe. Jeg godtok både date og venneforespørsel.

Vi avtalte tid og sted, og hang sammen i 5 timer sammenhengende. Overraskende greit. Vi spiste litt, satt i en park, gikk litt rundt og pratet. Han fortalte historier fra barndommen og jeg lo. Hyggelig. På et punkt fortalte jeg om at jeg hadde litt issues med kroppskontakt med folk jeg ikke kjente veldig godt. Da vi skulle si hadet, spurte han hvordan jeg ville gjøre det. Om jeg ville klemme eller whatever. Jeg godtok en klem. Vi traff hverandre igjen i dag. 5 timer i dag også. Det er ganske lenge. Jeg tok ham med inn på hybelen denne gangen. Hadde ryddet og gjordt det litt fint. Jeg laget mat, og vasket opp etterpå. Vi spiste jordbær og hang på rommet. Helt på slutten, rett før han skulle gå, spurte han "Blir du veldig aggressiv om jeg gir det et kyss?". Jeg kjente magen vrengte seg umiddelbart. Jeg kan jo for alt i verden ikke avvise noen eller lage klein stemning, så jeg svarte at jeg ikke trodde jeg ble så veldig aggressiv, men kanskje litt. Han tok det som et ja, la hendene på hoftene mine og kysset meg. Trakk seg tilbake og så på meg. Smilte og kysset meg på ny. Armene mine hang apatisk rett ned. Jeg kysset tilbake. Så gikk han. Jeg gikk hjem med følelsen av å ha sendt ham til Auschwitz.

Jeg legger merke til at han ser på meg. Ler av de teite tingene jeg sier. Tar på meg ved alle mulige anledninger. Det var en gang satt vi ovenfor hverandre. Han i senga og jeg på kontorstolen. Han snakket om noe, og la hendene tilsynelatende tilfeldig på knærne mine. Jeg kjente varmen fra hendene hans gjennom buksa. Akkurat da hadde jeg mest lyst til å bare dytte ham bakover, sette meg over ham og dra av meg toppen. Men jeg gjorde det ikke. Jeg tar ikke intiativ. Det ligger ikke i min natur. Noen ganger vil jeg at han skal ta på meg. Andre ganger vil jeg han skal holde hendene for seg selv. Jeg er redd han faller. Noe jeg overhodet ikke gjør. Han er kul, interessant og vi brenner for en del av de samme tingene i livet. Det er absolutt noe å bygge et vennskap på. Men dypere enn det? Jeg vet ikke. Foreløpig er han i førstegangstjenesten og antagelig ensom og kåt. Jeg kan kun dekke ett av de behovene.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til fyren. Han vet tydeligvis ikke noe om meg fra før. Men tror vi har konstatert at jeg er rimelig populær blant mannfolka. Kanskje det bare får ham til å føle seg enda mer spesiell, siden jeg velger å henge med ham? God knows. Jeg tenker at hvis han klarer å ikke bli så forbanna glad i meg, holder seg på matta og etterhvert klarer å behandle meg slik jeg liker innenfor soverommets fire vegger, kan jeg i det minste gi ham et vennskap (og blowjobs er såklart inkludert).

Forbannelsen har altså slått til igjen. Hva gjør man?

"I følge Wilhelm Reich springer ikke masochistens hang til smerte ut av en kjærlighet til smerte, men ut av et håp om å oppnå en sterk sanseopplevelse gjennom smerten; mennesker som lider av emosjonell eller fysisk analgesi foretrekker smerte fremfor å ikke føle noe som helst. Det finnes imidlertid en annen plausibel forklaring på hvorfor folk søker smerte (og denne er diamentralt motsatt av Reichs): de søker ikke smerte for å føle mer, men for å føle mindre."

Jeg vet ikke hvilken av dem jeg er...

Hvilken er du?

Yours truly