Walking aimlessly

Jeg løy ikke til dere med vilje. Jeg trodde en periode at bloggen skulle oppstå fra de døde. Det har den altså ikke gjort. De siste månedene har vært litt av en berg-og-dalbane, men uten at jeg har truffet de helt laveste punktene. Med andre ord er jeg like hel. Ingen hull i huden. Annet enn paper cuts. Men det er ikke min feil.

Skolen er hard. Jeg er periodevis ensom, periodevis glad for å være alene. Skulle bare ønske jeg kunne velge det noen ganger, ikke bare ha det som et automatisk utgangspunkt. Jeg vet ikke. Jeg burde helt sikkert skrevet oftere. Satt ord på følelsene som river og sliter inni brystet. Burde skrevet om ensomheten i den store byen, savnet etter noe udefinerbart, og det konstante søket etter det. Skrevet om angsten som sniker seg inn i meg hver gang jeg må sette føttene utenfor hybelen.

Tirsdag 1. januar våknet jeg i senga til fadderbarnet fra forrige skoleår. Riktignok med alle klærne på, så jeg har ikke hatt dårlig samvittighet ovenfor kjæresten. Historien jeg fortalte til ham var at jeg sovna på nachspiel. Forsåvidt sant også, bare jeg utelatte å si at vi ikke var flere enn tre stykker.

Jeg er usikker på hvor lenge det kommer til å vare. Forholdet mitt, altså. Det er fundamentale ting som ikke er helt som det burde være. Han sliter litt med å forstå omfanget av angsten min. Og ikke minst hvordan han kan hjelpe, istedet for å gjøre den verre. Flere ganger i uka omvurderer jeg beslutningen om å være kjærester. Senest i går. Så vi får se hvor lenge jeg orker. Oftest går følelsene for ham i pluss. Det blir verre om de begynner å gå i minus.

Én kommentar

Sexcitement

29.01.2013 kl.00:53

Hvordan går det? :)

Skriv en ny kommentar

hits